Videofilmen fra barnworkshopen

påsklig hovedsak

Nei, det har inget med den relgiöse stemningen å gjöre denne gang. Spinner videre på temaet profilen i askkoppen. Tror jeg tenkte på hvordan man kunne få mye tyngde og skulpturkjensle i tegningen uten å begynne å illudere materialkjensel (sten, metall etc) Vil stort sett at pigment skal kjennes som pigment når jeg maler og tegner, at materialet ligger ganske "nakent" på underlaget. Mange ulike avvegninger man får ta.

Skal så smått legge ut flere bilder, har fotografert en del men ikke redigert dem så det passer i formatet....

verdens lys

Ojda, det var jo veldig til kontrast på dette bildet. Er egentlig en ganske poetisk sak på rundt 60 X 100 cm. Bildet heter "Verdens lys" og handler om svensk export eller, var det svensk smak? Kan det ha handlet om skinnhellighet og frelseranda? Inspirasjonen kommer iallefall fra visse lett erotiserte madonnaer fra middelalderen som jeg på turistvandringer i dunkle katedraler har hatt vanskelig for å holde fingrene fra. Visse som skal vaere ekstra magiske har blitt helt blankslitte på visse områder (som föttene, brystene eller leppene). Denne tro og hengivenhet innfor et stykke sten, tre eller alabast synes meg gripende. Nei, jeg mener det virkelig. Å tro er en fin ting. Om det derimot endrer noe annet enn den egne sinnesstemningen er ikke opp til meg å raljere om. Det kan vaere et spörsmål om identitet og livsstil, selv om man ikke ser seg selv som religiös. I hvor stor grad behöver vi våre moderne ikoner? (for å opplyse-, jeg er ikke riktig sikker på at de såkalte hjörnestensbedriftene og deres tilveksttro virkelig kan redde oss fra sott pest og plage, på samme vis som at jeg ikke tror det egentlig spiller noen rolle om man berörer en skulpturs symbolske lemmer eller ei. Men om man nå ikke vet hva man skal gjöre så får man vel tro på det som er tilgjengelig, eller hva?)

fredagskveldshilsen fra Fröydi

Glad påsk

Får man gjöre så her???

Marlene Dumas

Hei her kommer noen av de bildene av Marlene Dumas som jeg har gått med i mitt bakhode så lenge og nesten glemt av. Virker som hun har en stor utstilling på MoMa nå. Jeg så også at hun hadde skrevet noen tekster om akvarellmaleri, og en veldig fin og ganske stor akvarell. Kanskje skal jeg ta opp Marlene som inspirasjonskilde igjen? Har dog aldri riktig forstått hva hun holder på med når hun maler olje, det er noe med fargene som gir meg grått hår (ved tinningene) Neste innlegg, da blir det Cameroon tror jeg. Det finnes en del likheter og ulikheter som kan vaere interessante. Kjensletemperatur? Saklighet eller romantisering?

Hei !

Hvem ligner dagens portrett mest på, gubben i askkoppen eller meg selv? Er det i det hele tatt sikkert om det er en mann eller kvinne? Bildet er to år gammelt, del av en serie hoder på papir som jeg malte under stor fundering på hva jeg holdt på med. De er relativt store, ca 60 cm höye.

Husker at jeg så noen av de bildene som Marlene Dumas viste på documenta i 1998(var det ikke da?) og syntes at det var så bra, alt det med at de var så forenklede, litt trashige, men med veldig mange ulike uttrykk i alle fall. Midt i mellom grafisk, litt flatt uttrykk og mye form...Har aldri fått like mye ut av noe annet hun har gjort. På åttitallet var jeg fortjust i tegningene og fargene til Mimmi Paladino. Kan ikke si at dette blå portrettet eller de andre bildene i serien er representative for min "stil" som kunstner, kanskje derfor jefg kjente meg så usikker på hva jeg holdt på med. Det skulle kunne vaere noen helt andre enn meg som har gjort dem. Er ikke engang sikker på om jeg liker bildene eller ikke. Jo, forresten, den her har fine farger.

Tror det jeg begynte på er en sorts arkeologisk prosess, hvor mine forbilder eller inspirasjonskilder kommer ut i et mer collageaktig uttrykk, mindre fordöyd en i den delen av mine aktiviteter som jeg viser opp som "min kunst". Kanskje det er så, samtidig skulle man kanskje kunne integrere slike prosesser også i noen sorts kunstprojekt? Det kan j jo vaere en tilgang å slippe produksjonspresset og bare nyfikent undersöke se hvaslags bilder man har "hopet på seg" inne i inspirasjonsbanken.
Vårkram til alle



Hei igjen bloggvenner!

Jeg skal også ta med dette bildet, så dere selv kan se noe av inspirasjonen. Det er noe dels med uttrykket, at det er like mye form som tegn (tegn for ansikte, på det sett man som barn tegner inn symbolene for öye, nese munn...). Selv et hode som er veldig mye form og hvor ansiktets "tegn" ikke kan avleses tolkes inn i termene av person, stemning og karakter. Hvordan oversetter jeg dette til portrettfotografiet?

Om jeg tar et bilde av deg, eller meg selv, låner vi da bare ut vår form til det lyset som gjör det mulig å avbilde og overlater vi oss så til den betraktendes evne til å fylle dette avtrykket med sine egne historier og fantasier?

Våre slektninger sier kanskje at bildet ikke er bra. Det ligner deg ikke, sier de, så det kan ikke vaere noe bra portrett. Men hva er det i såfall man önsker å holde fast? Sitt eget minnebilde? En bekreftelse av sin egen idé av hvem du (eller jeg) burde vaere? Man skulle like gjerne kunne si at det ikke er et bra portrett fordi man ikke kan se hvordan öret ser ut (passbilde) eller at man ikke får noen kjensle av formen på hodeskallen....

Jeg har tenkt mye på portrettene til Lady Margaret Cameroon....er det noen av dere som her sett disse? Neste innlegg skulle kunne handle om dem på ett eller annet sett.

Hei igjen